Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?

Sommeren 2010 sto 27 år gamle Kristine Getz fram i et debattinnlegg i Aftenposten og fortalte om sine 10 år med spiseforstyrrelser: Ti år med spiseforstyrrelser tilsvarer 3650 dager fylt av selvhat, selvsabotasje og skam. Vendepunktet kom da Kristine begynte å blogge. Ved å sette ord på sine innerste tanker og følelser, og ved å blottlegge seg, kunne egenterapien begynne.
Kristine klarer å beskrive en spiseforstyrrelse slik at vi faktisk forstår hva denne ubegripelige sykdommen går ut på, og hva den gjør med en. Hun skriver gripende og nådeløst ærlig, og vi tror på henne når hun midt i håpløsheten forteller at hun vil bli frisk. Derfor er dette også en bok full av optimisme og livsvilje.

Spiseforstyrrelser kommer snikende, de forvirrer. De kler seg ut som trygge livbøyer, de hvisker at de skal redde oss fra kaoset som truer med å kvele oss. Og de gjør jo det. De simplifiserer, de skaper oversikt. En liten stund. Og så mistet jeg meg selv. Latteren, varmen, alt som gjorde at jeg var meg.
Spiseforstyrrelser er onde og utspekulerte. De gjennomsyrer, de ødelegger oss. Først når jeg kom frem fra det mørke gjemmestedet mitt, forsto jeg at jeg ikke er alene. Og først da kunne jeg konsentrere meg om å bli frisk.

Boken har etterord av Finn Skårderud.