Boken presenterer arkeologisk materiale som antyder at den politiske konsolideringen av Hålogaland var godt i gang allerede omkring 600 e. Kr. Utgangspunktet er en studie av nord-norske tunanlegg. Nærheten til noen av sagaenes høvdingseter har ledet både historikere og arkeologer til å hevde at tunanleggene tilhørte høvdinggårder, og at de representerer sentrum i ulike høvdingdømmer. Forfatteren hevder imidlertid at tunanleggene var møteplasser for likemenn, og at de lå utenfor den enkelte høvdings kontroll. Hun mener å se en utvikling fra mange små tunanlegg i eldre jernalder til få og store tunanlegg i yngre jernalder, noe hun oppfatter som uttrykk for sosiopolitisk konsolidering. Få anlegg har gitt dateringer fra tiden etter 800, og forfatteren tolker dette som uttrykk for at det nå var etablert nye arenaer for politisk virksomhet der makten var samlet på færre hender. Har litteraturliste.
