Omkring år 700 ble dette hogd inn i en stein på gården Eggja i Sogndal (Sogn og Fjordane) i runeskrift: .ni s solu sot uk ni sakse stain skorin. 1300 år senere kan denne teksten mest naturlig lyde slik: .Steinen er ikke oppsøkt av sol, og ikke er det skåret i den med sverd. En språkhistorie skal forklare hva som har skjedd mellom disse to versjonene av norsk språk. Det gjør Norsk språkhistorie (NSH). Den forteller også om hvordan språket er blitt brukt, og om hvordan folk har vært opptatt av språket til ulike tider. I tillegg omtaler den andre språk i Norge. Norsk språkhistorie i fire bind er en samlet vitenskapelig framstilling av språket fra urnordisk til nyere moderne norsk. Det har vi ikke hatt tidligere. Verket er skrevet som et samarbeid mellom fagfolk ved universiteter og høyskoler.
Kapitlene i dette bindet, Praksis, tar opp ulike perspektiver på språket i bruk - både i tale og skrift og i ulike teknisk betingete medier. Språklig variasjon er et av de viktige omdreiningspunktene - geografisk, sosialt og stilistisk. Det er ingen overordnet kronologisk framstilling som preger dette bindet, men hvert enkelt av de utvalgte praksis-feltene er like fullt strukturert som historiske forløp. Norsk som andrespråk og andre språk i Norge er også grundig behandlet.
