Tverrtreet og plankene brast og skramlet ut i stuen og røyk fra det knuste og tørre treverket drev i døråpningen.
Og der sto en tungsatt mann med ufrisk hud og en liten skjev munn. Kledd i knehøye støvler, gulhvite tettsittende bukser og dobbelspent frakk med lange skjøter og store messingknapper. Hendene hans, som nylig hadde knust en dør, virket velpleide og alminnelige, skjønt grå av farge.
Signe falt på kne i sengen sammen med mannen sin, for inntrengerens ansikt ga ingen grunn til ro. Her var ingen øyebryn eller annen hårvekst som skjegg eller barter, her fantes en litt skjev nese og to utstående øyne, svarte som natten.
Han så litt ut som de sjømenn en kunne se i byen, som hadde fått en ille sykdom i et fremmed land, en sykdom som hadde fjernet alt hår, slik tæring også kunne virke. Munnen var halvåpen som på en tåpe, men det var ingen idioti å spore i øynene. Skulle noe i det hele tatt være positivt ved situasjonen, måtte det være at den halvåpne munnen gled over i noe som kunne ligne på et litt skøyeraktig glis. Som om noe var på gang.
Det var et glis av forventning.
