Oddvar Bue sto i døråpningen til Clayderman og kjente den stikkende, nesten dyriske lukten rive i lungene. «Vi har to personer nede,» hadde han meldt inn, og nå satt han på huk ved den merkelige dammen av blod og urin som omga barkeeperen Lennart. Det var som om hele rommet holdt pusten.
Den fremmede mannen — han som hadde sittet helt rolig med ølet sitt mens kaoset brølte rundt ham — fulgte politifolkene med et uforanderlig blikk. De livaktige slangene på armene hans virket nesten som om de pustet. Da Jørgensen ba om navn, svarte han med den merkelige, susende stemmen:
«Solomo dima Iblis, seyom legaso…»
Ingen av dem forsto ordene, men advokat Hornby ble grå i ansiktet og rygget som om han hadde sett noe han ikke burde se. Bue merket det samme ubehaget — en følelse av at mannen ikke bare var fremmed, men feil, som om han kom fra et sted mennesker ikke burde komme fra.
Senere, i avhørsrommet, satt han helt stille, med et lite smil som ikke passet til situasjonen. Da Bue spurte hvor han hadde fått de utrolige tatoveringene, svarte han:
«Haydom.»
Og et øyeblikk var det som om ansiktet hans skiftet form — bredere, mørkere, som om noe annet kikket ut gjennom ham.
Bue lente seg frem, hjertet slo hardt.
Det var da han tenkte det for første gang:
Hva i helvete er det egentlig som har kommet til byen... en djevel? Og det neste han tenkte, helt uvilkårlig, kan den drepes?
