I poesilandet Polen var Zbigniew Herbert en av de aller fremste dikterne i generasjonen som ble formet av andre verdenskrig og kommunismen. Joanna Rzadkowska, som står for diktutvalget og gjendiktningene i denne boka, sier det slik i etterordet: « - det er kanskje etterkrigstidens velkjente, desillusjonerte holdning som gjorde at Herbert vendte seg mot tingenes metafysikk, snarere enn mot ideologiene, religionene eller politikken. For ham er det et forsøk på å støtte seg på noe solid, et materielt fundament.»
Men Herbert vendte seg også mot historien, mytene og en europeisk humanisme. Ikke minst fant han opp Herr Cogito, sitt poetiske alter ego, en dannet og hverdagsgrå skikkelse som ble betraktet som et symbol på heroisk motstand i kommunismens Polen.
Czeslaw Milosz, Polens ruvende poet i det forrige århundret og nobelprisvinner i 1980, har bemerket følgende om Herberts stil: «Hvis nøkkelen til moderne polsk poesi er den spesifikke erfaringen de siste tiårene, er Herbert kanskje den dyktigste til å sette ord på den og kan kalles en dikter preget av historisk ironi. Han skaper et slags ekvilibrium som ikke kan fastholdes, ved å gi sivilisasjonens mønstre mening, til tross for alle dens grusomheter.»
