I Brød og våpen følger Solstad det store persongalleriet fra Svik, Førkrigsår og Krig, 1940, og viser hvordan disse karakterene opplevde årene under den tyske okkupasjonen. Boken forteller om hverdagens matmangel og motstandsbevegelsens våpenmangel, om arbeiderne på Akers Mek, og Standard Telefon- og Kabelfabrikk, om borgerskapets manglende krigsvilje, om sabotasjeaksjoner og om kommunistenes motstandskamp i Østlandsområdet. I epilogen Tredve års ensomhet får vi vite hvordan det gikk med de mest sentrale karakterene i tiden etter krigen og fram til syttitallet. Med Brød og våpen avslutter Dag Solstad romantrilogien om krigsårene i Norge. Romanen bryter ned allmenne forestillinger om okkupasjonstiden, og snarere enn å fokusere på individuelle heltebeskrivelser av de få som virkelig gjorde noe, framstilles de mange som ønsket å ta opp kampen mot den tyske okkupasjonsmakten, men som aldri fikk sjansen. Boken forteller også om hverdagens problemer, om melkestreik, om feighet, skuffelse og svik.
