Engelen

Anna ble stående noen sekunder og glippe med øynene mens varmen fra solstrålene trengte inn i hver pore, så fortsatte hun å løpe ut over den røde sanden, der den varme luften sto og sitret som en levende vegg mellom de spredte, tørre buskene. Hun løp til hun ikke hadde mer pust igjen. Hodet føltes så varmt at det kjentes som det skulle sprenges. Hun kunne kjenne pulsslagene dunke gjennom kroppen. Hivende etter pusten og med hold i siden ble hun stående og rope ut i den dirrende heten: - Gud, kjære Gud, hjelp meg. Hjelp meg! Med det sank hun sammen i sanden og ga seg over til gråten og fortvilelsen.