Det blir dødsstille i hytta da Oda forteller at hun er med barn, og at det er en tysk offiser som er faren. Følelsene overmanner dem alle, og de vet ikke sin arme råd. Oda nevner tanken på å reise bort, og Maren synes hun gjenopplever den vonde tiden da hun bodde i Oslo.
De er nødt til å finne en løsning, for de vet hvor nådeløs bygdesladderen kommer til å bli. Men først skal Oda konfirmeres og ta eksamen – og hva med ønsket om å videreutdanne seg innen sangen?
– Ein tyskerunge! Faren spyttet ordet ut.
– Det er min unge òg, far, sa Oda lavt.
Det virket ikke som om han hadde hørt det hun sa. – Veit du ka du har stelt i stand, Oda?
– E skulla gjeve livet mitt for at det var ugjort, hvisket Oda. – Det piner meg dag og natt, at e har skuffa dykk og svikta dykk. E veit ka di meiner om tyskeran – og det meiner no e òg. Men e rådd ikkje med det, mor, sa hun hjelpeløst.
