Fortida er aldri død. Den mørkeste timen den mørkeste natta. Den er ikke engang fortid.Her i Bind 2. Andre del (2018) vender tekstens innhold tilbake til hovedfortellingas nåtid, Bind 1s Fjære 1890, der Fartein Veøy forsøksskriver hvordan hans tippoldemor Sabitu og oldefar Gerd, dagen etter de kommer til Fjære med turistskipet Victoria fra London, drives til sine ytterste grenser - American Hotel Villa Chicago, Storgata, hovedgården Erbnehmer, husmannsplassen Aftredet, og som erindring byen US-Chicago i 1886, og London i 1880-åra. Tippoldemor Sabitu drepes av tippoldefar Agon Gottskalk Aftredet, hyret av Sabitus halvbrødre, Mindor og Bonsak Erbnehmer, mens oldefar Gerd/Gert overlever, takket være tippoldemor Lydia Aftredet og Chicagohotelldriveren Noe Gløder Legatar, til et langt liv (1874-1964, ikke fortalt - ennå) i bitterhet og raseri på den tidligere husmannsplassen Aftredet.En vanvittig slektsaga ... Ingen andre skriver slik som Løding. Absolutt ingen. (...) dette litterære byggverket er styrt med en nøyaktighet av nesten nifs karakter, en djevelsk ingeniørkunst ... Løding er i slekt med avanserte, amerikanske forfattere som Thomas Pynchon eller David Forster Wallace, men også med diktere som Mircea Cartarescu ( ... ) eller ungareren Péter Nádas' voluminøse Erindringens bok.Fredrik Wandrup, DagbladetLøding har har en bredde i språket, i ordforråd, i sin minituøse, uendelig tålmodige og arbeidsomme utbrodering av enkeltscener og hendelser, i sine diskusjoner av fortelleteknikkker, i fotnoter, digresjoner og repetisjoner så det blir en utmattende glede å følge ham ... Steinar Løding pensler det alt sammen ut i et romanverk som ikke har sin make i norsk litteratur, som jeg vet av, men som reduserer mangt og meget i samtidslitteraturen til puslerier.Jan Askelund, Stavanger AftenbladSteinar Lødings verk ligner knapt noe annet som skrives i norsk litteratur i dag.Turid Larsen, Dagsavisen
