Lyset hadde gått på badet da jeg kom inn dit i morges. Han hadde selvfølgelig ikke merket noe. Han satt i det stummende mørket og tygget tyggegummi som vanlig da jeg åpnet døren, lyset fra gangen falt på skrå inn i rommet og delte han i to - jeg kunne se ryggen av stolen og bakhodet hans, ikke noe mer - alt sølvpapiret glitret som om det var verdifullt, i en stille hvirvel rundt stolen. I en vanlig blokkleilighet bor Erna og Edwin, et eldre ektepar. Han er blind og lam fra livet og ned og tilbringer alle døgnets timer i en stol på badet. Han tenker og tygger tyggegummi og blir pleiet av sin kone. De har så å si ingen kontakt med omverden, og terroriserer hverandre gjennom et gammelt og opptråkket mønster. De er begge jeg-personer i et dystert og absurd kammerspill.
