Tidens tann

- Jeg tror ikke på spøkelser, sa Aurora kort og fortsatte å stirre mot vinduet oppunder mønet. - Det jeg så var et menneske. En mann. - Da var det vel far eller Emil. Mattias grep henne i armen for å få henne med seg videre mot inngangen, men Aurora strittet imot og ble stående. - Se selv da! sa hun fast. - Nå er han der igjen! Se ... Resten av setningen ble borte i et langtrukkent gisp idet hun grep hardt om armen på Jacob. - Det er pappa! gispet hun. - Det er ham! Det er faren min!