Vandreren

«Hva?» ropte Embjørg og holdt på å gripe om morens arm i forferdelse for å riste henne, men attret seg i siste liten og rygget til veggen. «Hvorfor skulle du ha noe av avkastningen på hans gård?» Hun tenkte seg om og la ekstra vekt på ordet: «Våre gårder.»

«I bytte for deg, naturligvis.»

«Så tok jeg likevel ikke feil. Du solgte meg til et vilt fremmed mannfolk,» sa Embjørg stille, selv om det bruste og kokte inni henne. «Hva sier du dersom jeg forteller deg at gårdene på Fåberg er bebodd av to ektepar, som begge har arvinger etter seg, og at gårdene er i full drift, på disses hender?»

«Så lyver du,» smelte Harda i. «Mikkel sverget, og jeg har papirene.»