Hun har doktorgrad i skam. Nå vet hun hva naboen din skjuler.

Helene Flood har brukt seksten år på å forske på det folk aldri sier høyt: kvelende skam, hva naboer velger å ikke se, den lille skurrende detaljen som blir ignorert til det er for sent. I den nye romanen Nærmeste nabo har hun flyttet det hele inn i et helt alminnelig boligfelt.

Helene Flood har nettopp levert fra seg en bok som har surret i hodet hennes i mange år: historien om tre trettenåringer som møtes i et skogholt og blir vitne til en tragedie som kommer til å prege resten av livene deres. Tretti år senere er én av dem død i en ulykke, og den gamle saken vekkes til live hos de to som er igjen.

Flood er én av svært få norske forfattere som skriver psykologiske thrillere med en doktorgrad i bagasjen – og et forskerblikk som gjør at romanene hennes lodder dypere enn gjennomsnittet av sjangeren. Hun forsker på traume-relatert skam, på overgrep og på høyreekstreme miljøer på nettet. Det er dét arbeidet som har gitt Nærmeste nabo den spesielle, snikende uhyggen som driver handlingen fremover.

Vi tok en prat med henne om skogen, skammen og det virkelig skumle: det som skjer rett bortenfor gjerdet ditt.

Boka starter med at hovedpersonen dør. Deretter hopper du tretti år tilbake, til tre trettenåringer som blir vitne til en tragedie. Hvorfor ungdomsalderen?

– Jeg valgte meg akkurat denne alderen fordi den er helt i skjæringspunktet mellom barndom og ungdomsår, sier Flood. Fremdeles sitter det igjen noe av den overveldende, nesten magiske barnefrykten for det mørke skogholtet eller den rare mannen i nabolaget. Samtidig er trettenåringen i ferd med å forstå at verktøyene hun har hatt som barn, ikke fungerer lenger.

Barnets perspektiv endrer alt i en drapssak, forklarer hun; hva vitnene ser, hva de ikke ser, og hvordan de voksne rundt dem pakker det inn.

– Noen ganger lar også voksne småting glippe overfor barn, fordi de tror de ikke forstår.

Hvis du skulle formulere én påstand om menneskers mørke sider – hva ville det vært?

– At ondskapen er triviell, som filosofen Hannah Arendt skrev, eller kanskje heller at den er hverdagslig. Jeg skriver ikke om spektakulære, psykopatiske seriemordere, men om ondskapen hos de folka du kjenner. Om naboen eller kollegaen eller kompisen din, som kanskje ser seg selv som et godt menneske, men som, på grunn av frykt eller svakhet eller en menneskelig brist, er villig til å gjøre noe helt forferdelig. Og det er jo egentlig enda mye skumlere, spør du meg.

Skogholtet i boka heter «Aldriskogen». Det er basert på en ekte skog fra din egen barndom. Hva oppdaget du da du dro tilbake dit?

– Jeg var et lettskremt barn! Kanskje det er noe av grunnen til at jeg skriver bøker som skremmer andre nå.

Hun var redd for skumle skoger, forlatte hus, klamme kjellere, monstre under senga. Men voksenblikket hadde to overraskelser på lager. Den første var proporsjonene:

– Min skog er utrolig mye mindre enn det jeg husket!

Den andre åpenbaringen kom på stien der man kan skimte boligfeltet mellom trestammene:

– Da jeg var barn, var jeg redd for det som skjedde i skogen. Men som voksen aner det meg at det aller skumleste, det er det som skjer på boligfeltet.