Tor-Håkon Gabriel Håvardsen: – Hadde ikke et eneste sekund til å bearbeide sorgen

Begravelsesagent Tor-Håkon Gabriel Håvardsen skriver om sorg, død og livets siste farvel i sin nye bok En siste hilsen.

Forræder-aktuelle Tor-Håkon Gabriel Håvardsen lever tett på døden – både som begravelsesagent og som forfatter. Men like før innspillingen av Forræder ble Håvardsen plutselig pårørende selv. I sin nye bok En siste hilsen forteller han ærlig om sorgarbeidet han selv måtte gjennom da faren ble syk og døde av kreft. 

Gjennom En siste hilsen inviterer Håvardsen leseren tett inn på døden – slik han har opplevd den, både som profesjonell og som pårørende. I boken forteller han grunding om hvordan det er å jobbe med døden og hva som skjer etter noen har gått bort. 

Du har jobbet med døden i mange år. Hva skjedde med deg da du plutselig ble pårørende selv?

Jeg trodde på en måte at all kunnskapen jeg har kulminert opp gjennom tiden, ville skape et slags skjold rundt meg. At alle erfaringer med døden, med alle dens ansikt/manglende ansikt, lukter og sterke inntrykk; ville gjøre meg sterkere. Men da pappa døde, var jeg plutselig ikke begravelsesagent lengre. Der fantes ingen skjold. All kunnskap og erfaring opphørte, og jeg ble en veldig liten gutt. Jeg ble en sønn.

Hva overrasket deg mest da faren din døde – til tross for at du visste «alt» om døden?

Det overrasket meg hvor sårbar jeg ble, for jeg trodde jeg skulle være sterkere. I jobben som begravelsesagent skal man ha full kontroll, og man skal være stoisk i møte med døden. Når pappa døde, ble det for første gang på nesten tjue år; at jeg tok av meg hatten – og bare var meg selv. Det overrasket meg også hvor lite åpen jeg var. Hvor mye jeg skjulte meg for samfunnet – og jeg ble plutselig en av dem som ikke ville gå på butikken lengre. Jeg ville ikke snakke om pappa. Jeg ville bare ha minnene om ham helt for meg selv, med familien min.

Du skriver veldig ærlig om luktene, synene og lydene rundt døden. Hvorfor er det viktig å ikke sensurere det?

Der finnes så mange myter og misforståelser rundt begravelsesagenten, rundt begravelsesbyrået og hvordan mekanismene bak kulissene egentlig fungerer. Det har vært viktig for meg å være ærlig om hvordan døden ser, lukter og føles på åsteder, branntomter, etter selvmord, drap, forventet død; fordi fantasien om alt dette har skremt mange i altfor stor grad. Om man kan beskrive dette med (i det minste i intensjonen) omsorg og et lite skråblikk, så tror jeg fullt og helt på at det vil trøste flere; enn det vil gjøre skade. 

Du gikk nesten rett fra din fars begravelse til innspilling av Forræder. Hvordan var det?

Det var surrealistisk. Bare noen dager etter gravferdsseremonien stod jeg på Midtåsen med 22 kjente mennesker, med utallige kameraer som surret rundt oss til enhver tid. Å spille et psykologisk spill foran 800.000 seere, når man ikke har hatt et eneste sekund til å bearbeide sorg eller forstå at pappa virkelig er borte – var en ubeskrivelig opplevelse, på godt og vondt.
Jeg var ærlig med kun et par mennesker der inne på Midtåsen, om hva jeg hadde opplevd. Jeg holdt det hemmelig for både produksjonen og TV-teamet, så vidt jeg husker.

Hva gjør det med en sorg å måtte gå rett inn i et sosialt spill foran kamera?

Sorgen får ikke utspille seg. Den dukket nok opp, i forvirrelse i spillet blant annet, eller i tankespinn som hindret meg i å tenke logisk. Jeg skjøv rett og slett sorgen til side, og jeg gjorde det aller beste jeg kunne. Jeg håper seerne koser seg stort med Forræder. Det var gøy å være med. Jeg skulle bare ønske jeg virkelig var med – for hadde jeg visst at pappa ventet på meg, eller at han ville få se serien høsten etterpå – ville det føltes mye bedre enn det gjorde.

Du er både en offentlig person og en som jobber med det mest private i menneskers liv. Hvordan balanserer du det?

Jeg forsøker å ikke blande den offentlige rollen inn i arbeidshverdagen. Jeg er heldig som jobber i et jordnært begravelsesbyrå med jordnære mennesker (pun intended) – hvor det er lite eller ingen fokus på verken forfatter- tv- eller sosiale medie-rollene mine. Det hender selvsagt mer enn ofte at de etterlatte nevner at de har lest noe av meg eller sett meg noe sted – da blir jeg flau og litt sjenert. På jobb vil jeg aller helst bare være en litt usynlig hjelper, som fikser noe de etterlatte ikke visste at trengte å fikses. Jeg trives godt i alle rollene, men holder dem så atskilt som jeg klarer å kontrollere. Det vil alltid være de etterlatte først – og jobben som begravelsesagent. Det er mitt kall.