Gater jeg har levd er en brutal, ærlig og rå skildring av en oppvekst de færreste kan forestille seg. Hvorfor var det viktig for deg å fortelle denne historien?
– Det viktige for meg er å fortsette å lage ting. Å omgjøre noe flyktig om til noe konkret er grunnlaget for alt jeg lager. At oppveksten min og livet mitt har vært som det har vært kommer i andre rekke for meg, selv om jeg alltid baserer arbeidene mine på det selvopplevde og kaller alt jeg gjør for selvportrett. Allikevel, det er ikke sikkert behovet for å lage ting hadde vært like sterkt om jeg hadde hatt en annen oppvekst, det kan gode hende at det er utenforskapet som stammer fra barndommen som tvinger det frem. Selve historien er bare som den er, jeg har ikke noe ønske om å finne på ting, kun jobbe med det som finnes fra før. Så finnes det jo veldig mange forskjellige former og måter man kan fortelle de samme historiene på.
Hvordan har det vært å gå fra kunst til litteratur?
– Det finnes noen forskjeller mellom billedkunsten og litteraturen, men jeg skiller i utgangspunktet ikke på de forskjellige uttrykksformene, maleri, tegning, video, skulptur, tekst, lyd, lukt, installasjon osv., selv om de alle har svært forskjellige kvaliteter. For meg er de verktøy som er tilgjengelige for å kunne dekonstruere og konkretisere alt rundt og inni meg. Tekst i seg selv legger sånn opp til at verden kan brytes opp, og forklares med logikk, på en helt annen måte enn hvordan jeg opplever det er å kommunisere noe gjennom for eksempel maleri. På noen måter er kanskje tekst den motsatte kunstformen til musikken. Musikken er jo koblet helt rent på det viscerale, direkte på følelsene, uten å gå omveier med representasjon. Ord på sin side er oppkonstruert og lært helt uten å ha en naturlig plass i oss. Ikke til forkleinelse for litteraturen, selvsagt. Jeg er heller ikke den første som har tenkt at musikk og lyd er den overlegne kunstformen, at all kunst aspirerer til å være musikk. Det føles naturlig å veksle mellom dem, å være åpen for at noen historier fortelles best med tegning, og at andre historier trenger ordene. Rent praktisk har det vært veldig tilfredsstillende å ha arbeidsplassen sin pakket inn i én laptop, istedenfor spredd utover hele studioet med vasking av pensler og maling og blyanter som knekker og epoxy som ikke herder og graveringsverktøy man må finne laderen til.
Du skriver personlig om eget liv: Hva har vært viktigst å fortelle om, og hvorfor?
– Motivene som ligger bak hvorfor man gjør som man gjør er jo alltid interessant, men de er enklere å se fra litt avstand føler jeg. Jeg skriver litt om dette i boka. Når jeg begynner arbeidet, enten det er med utstillinger eller om det er med en bok som den jeg har skrevet nå, så er det ofte instinktene og intuisjonen som tar styringen i starten. Det er opphavet til alt, følelsen av at det må gjøres, uansett hva det er. Motivene er som regel enkle å forstå etter hvert, men det hender jeg dras mot helt konkrete ting, som f.eks. å fortelle om hvordan det var å måtte lære meg å svømme alene som voksen, uten at det noen gang blir helt klart for meg hvorfor det føles pressende å måtte få det ut i en form. Samtidig, det er lett å gjenkjenne uroen av å føle seg misforstått, den gjør vi jo alle forsøk på å kvitte oss med hele tiden, så det handler nok mye om det. Det er nok også viktig for meg å nyansere omsorgssvikten som har blitt slått stort opp de siste årene.
